Man kan ikke være inne når det er sol ute

-Næææmen, sitter du inne i detta været, du da? Bebreidelsen er ikke til å komme fra. Det lille syrlige stikket som får deg til bøye hodet og begynne å unnskylde den tarvelige handlingen med hodeverk og menssmerter. Det er vanskelig å få noen på gli når du velger å være inne, når skyene flyter hvert til sitt og slipper frem strålene fra solsystemets største stjerne. Da er de fleste unnskyldninger fattige.

Her til lands er det en nemlig en uskreven regel som sier at man ikke kan være inne når det er go`vær.

Det å si at du vil være inne når det er sol ute, er nesten det samme som å si at du heller vil gnage av deg din egen fot fremfor å motta fotmassasje. Folk tror det er noe galt med deg.  Sånn helt seriøst.

Det er bare snålinger som holder seg inne i fin-været, serr`u. Snålinger og vampyrer.

En kammerat av meg hadde jobbet 14-timers dager fem, seks dager i uka i de siste månedene. Ansiktet var dratt, øynene tomme (mellom oss: Han minnet om en krysning av Gollum og Dølle).  OG, han takket nei til en sjette øl (det skjer bare IKKE). Med skjelvende underleppe, så han på meg over bordet med røde, tørre øyne og peip svakt:

– Jeg håper det regner i morgen for da kan jeg ligge inne på sofaen og  lese bok og sove!

Hæ? HÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ??!! Nå vi snakker  introjekter…

-Du ingenting, sa gestaltterapistudent Frantzen, og så ham inn i øynene.  Du kan være inne! DU har et valg!!!

Jeg fikk et flatt, resignert halvsmil i retur. Og det gikk opp for meg: Mannen er slått. Han tror på at det ikke går an å være inne når sola skinner. OG han er ikke alene. Jeg tør påstå at denne livsløgnen er så indoktrinert i den norske folkesjela at den har blitt en universal sannhet!  Riktignok like sann som at jorda er flat og at jordbær egentlig er testikler fra beltedyr, men lell. Blir en løgn fortalt mange nok ganger blir det jo helt, helt, sant.

MEN, så må vi ikke glemme at av helsemessige årsaker er det bra å være ute i sola da.  For den øker  jo testosteronnivået i kroppen …hvilket betyr mye mer…glede…og energi…i tissen. Og det er ingen løgn.

Advertisements
Man kan ikke være inne når det er sol ute

Skammen på terrassen

Det er juli. Og jeg har to juletrær stående på terrassen min. Et fra i fjor og et fra forrige fjor. Begge er nå rustne i fargen, og de har tusenvis av sylskarpe barnåler som står ut fra alle grenene. Utmerkede torturredskaper, altså.  Vanskjøtsel og pur latskap gjør det med ei edelgran. Oppe på balkongen min ligger det en rosa sakkosekk og to store gulvtepper. Der har de ligget siden i fjor sommer, i regn og snø. Makan!

Gjør det meg lat? Er det late personer som lar edelgrana møte en stille død på terrassen, mens snøen tiner og vårsola gjør kveldene lysere, og den eldre grana etter hvert får selskap av en yngre? Og er man en lathans om julestjerna fremdeles henger oppe i juli, SELV om den er svært utradisjonell og kan tas for å være helt vanlig vindusdekor? Kom nemlig til å tenke på at jeg har glemt den også…

Det er en grunn til at jeg ikke henger opp flagg på røde dager. Jeg kunne fint ha flagga, altså –  men jeg er redd det hadde blitt til evig tid. Det kan bli bøter av slikt. Kanskje jeg hadde fått et skjellsnavn på grunn av merkbart rot og latskap , som Frantzse-førkja, Fille-Frantzen eller Kloakk-Kari. Jeg kunne fint båret et tilnavn, jeg.  Det er verre med avkommet. Kjipt når morra di blir kalt for Grise-Frantzen.

Jeg er en rotebøtte. Det er min hemsko. Men det betyr ikke at jeg ikke rydder. Jeg rydder og rydder, men det blir liksom aldri noe orden, likevel. Min mamma og min søster har begge et slikt praktisk ordens-gen. Jeg har det ikke. Så når andre bruker en time på å rydde over leiligheten bruker jeg to og en halv, og det ser fremdeles ikke spesielt ryddig ut. Og da er det vel ikke så rart at jeg ikke orker å begynne å slåss med de knusktørre, en gang så edle, taggete torturvåpnene utenfor verandadøren? Eller kjøre de store 100-kilos våte gulvteppene på dynga? Og de julestjernene kan fint bare henge, for det blir vel jul i år au?

Ser vi bort i fra skammen på terrassen, sakkosakken på balkongen, og rotet i klesskapet, er jeg både renslig og snill. Jeg deltar på foreldremøter, lager middag, dusjer jevnlig og skifter truse hver dag ( når jeg har på meg truser, da. Grrrrrrr).  Men lat, det er jeg ikke.

Jeg gjør mye, jeg – ikke av det jeg BURDE, kanskje – men av det jeg har lyst til!

Livet blir så mye triveligere, da.

 

Skammen på terrassen

Seigmenn suger?

Jeg var på Vervensfestivalen i Horten i helgen. OG jeg likte det. Det sugde ikke i det hele tatt. Jeg så også på Seigmenn, og de sugde heller ikke. Tvert i mot. Seigmenn fikk Kari til å smile, synge, lytte og nesten grine bittelitt.  Men det var noen som skrev det på Face, at seigmenn sugde. Og da lurer jeg på om vi har hørt det samme…

Fotografi: Maria Celine Torsdottir Lunde
Fotografi: Maria Celine Torsdottir Lunde

…så til deg som sa at Seigmenn sugde:

Var det den grusomme stemmen til vokalisten som gjorde at du heiv ut av deg et slikt lite flatterende adjektiv?  Måten den sprakk på hele tiden? Eller var det de helt talentløse musikerne som gav absolutt alt. Det er sikkert de du mener, ikke sant?

Eller var det det ynkelige, råkjedelige sceneshowet du tenkte på? Du veit, den dødskjipe vokalisten som klarte å få meg til å SE musikken også, kjenne den inni kroppen min. Jeg vet ikke hva du så eller hørte, men de jeg så og hørte, og opplevde – stoppet tiden for en liten stund.  De gav meg en pakke full av varme hjerteslag, stjernelys, heftig melankoli, gåsehud og litt triste tekster som egentlig handler om å være snill. Akkurat som et magisk eventyr, bare at det var helt sant.

Var det det du mente, kanskje?  Eller var det den respektfulle, ydmyke måten å møte publikummet sitt på som sugde?   

Sånn på tampen drister jeg meg til å hive ut en bold påstand: «De som er kjappe med å si at andre suger, har antageligvis til gode å skape magiske øyeblikk på egenhånd. «

Jeg vil takke, jeg, for en fantastisk opplevelse på tampen av freddan, og begynnelsen av sommeren. Den næret sjelen min. Jeg gikk hjem med bomull under føttene og sovna med stjerner i hodet. Magi gjør det med deg, nemlig! Og magi suger ikke.

 

Takk, Seigmenn!

Seigmenn suger?

Det handler om meg

Jeg heter frøken Fryd. Og jeg vil at barna deres skal vokse. Virkelig vokse. Finne sitt innerste potensial. Jeg vil løfte dem så høyt de bare kan, helt opp til stjernene. Opp og frem. Jeg vil få frem det beste i barna deres. Jeg vil hente dem ut av deres ordinære sorte hull og slippe dem ut på livets lyse scene. De skal få føle varmen fra publikums unisone hjertebank.

For det er i sannhet vidunderlig å ha alles øyne rettet mot seg. Å se alle de anerkjennende blikk der ute i salen se bare på oss. Å bli beundret av mennesker jeg kjenner, og ikke kjenner. Derfor trekker jeg de som ikke tør, ikke vil, ut av kroken, og frem i lyset. Slik at de kan skinne. Slik at de kan vokse seg ut av skyhetens skall –  så de kan bli noe de ikke er. Noe bedre. Noe større. Noen som blir lagt merke til.

Og bak disse skye sjeler, som riktignok ikke har sovet så godt når det har stått på som verst,  og som kanskje ikke ville noe annet enn å bli omfavnet og akseptert som de sjenerte barna de er, bak der står jeg, og skinner, og neier dypt i det jeg hører trampeklappen og kjenner det rungende, tilfredse brølet fra mitt eget ego.

For det er ingen som kan selge en forestilling som meg…og meg…og meg… Det handler om meg.

Det handler om meg

Hvorfor introjekt ?

Er det visse ting du bare må eller burde gjøre?

Som å gå i en bursdag du egentlig ikke vil gå i. Fordi du heller vil ligge på sofaen, halvnaken med fett hår, å spise potetgull og drikke et par kalde øl (Du burde forresten ikke drikke øl, du blir feit og barna dine kan dø av traumer).

Eller føler du at du burde ligge med partneren din i kveld? Selv om du ikke orker… men vedkommende er jo både snill og renslig, og fortjener et ligg tross alt, så du burde egentlig la`n komme til, lell. Med det forbehold at paradisets hule har tørka inn, naturligvis – men det burde vel han strengt tatt han fikse.

Burde du vært på trening? Spille Ludo med avkommet? Unngå å klippe plenen på en søndag? Ta inn flagget før åtte? Lage sunne, gode matpakker til avkomma? Eller til deg selv, kanskje? Burde du skjerpe deg litt rett og slett ?

VELKOMMEN TIL INTROJEKTHELVETE!  Et velkjent fenomen for de fleste flinke piker, tøffe, sterke menn og snille, stille barn.

Ordene , burde og ikke kommer ofte sammen med introjekter. Introjekter er det vi i gestaltteorien kaller for en kontaktform, og vi er alltid i kontakt. Selv om vi ikke ser på hverandre, ikke tar på hverandre og bare stirrer ut i luften, så er vi i kontakt. Vi har bare ulike måter å være i kontakt på.

Introjeksjon betyr å svelge helt det vi får servert. Vi hverken tygger eller smaker, vi bare svelger. Omtrent som ei gås på en gåsefarm: Opp med gapet, lille venn, så trøkker vi deg full av det som gjør deg til ei feit og spiselig gås. Akkurat sånn vi vil ha deg. Sånn som vi gjør med barna våre, egentlig.  Du må være snill. Du må ikke slå. Du må være flink på skolen, og du må klemme på gamle tanter du ikke egentlig kjenner, for ellers blir de lei seg…

Det er ofte mye introjeksjon forbundet med stress. Når alle må`er og burde`r blir så tunge på skuldrene dine at du knekker i beina under vekten. Når behovene dine blir ofret for alle krav. Da kan det være tøft å være menneske.

Det er da mange kommer i terapi. Fordi de rett og slett ikke kan forstå hvorfor de er så slitne. Introjektet er en liten luring serr`u. Vanskelig å få øye på hvis du ikke er klar over at han/hun er der (begrepet han/hun kan være et introjekt i denne sammenheng. Det ville vært mest naturlig for meg å si HAN, men jeg gjør ikke det fordi det er diskriminering, og det driver vi jo ikke med).

Men, og dette er viktig: Introjeksjon er også nødvendig for oss. Livsnødvendig, faktisk! Slik er det med alle kontaktformer. De kan være både hensiktsmessige og uhensiktsmessige. Det å være høflig, takke for maten, ikke stjele og slå, og ikke bli dritings der det er barn, er introjekter. Vi trenger dem for at samfunnet vårt skal funke og for at vi skal kunne å omgåes hverandre på en sivilisert måte.

Ordet introjekthelvete har jeg funnet på helt selv. Det er fordi jeg er så flink pike.  Og så er det fordi jeg vet hvor mye angst, stress og søvnløse netter alle disse utygde introjektene har «skylda» for. I gestaltterapi tygger vi nemlig på disse introjektene sammen. Kjenner etter om vi vil ha dem. Jeg har tygd så jævlig mye! For eksempel har jeg tygd på dette med banning. For vi må vel ikke banne, må vi vel? Det tyder på begrenset IQ, og et fattig vokabular, må skjønne. FØKK DET! Jeg VIL banne. Jeg har stor glede av det. Faen, faen, faen!!!

Derfor heter bloggen min Introjekt – fordi jeg ingen ting. OG det er så inn i helvete deilig.

Have a swell day! I`m gonna!

Hvorfor introjekt ?

Feit

Jeg har vært kjempefeit. Og så ble jeg veldig slank. Og nå er jeg blitt halvfeit. Jeg er livredd for å bli kjempefeit igjen. Jeg tenker på kroppen min ca 95 prosent av tiden. Jeg kan kjenne at lårene gnisser inntil hverandre og at når jeg ligger og ser på tv føler jeg at dobbelthaken ligger som et ekstra kronblad nedenfor den nedre delen av der ansiktet mitt egentlig slutter.

Når jeg går gjennom slottsparken til jobb og ser på alle menneskene rundt meg, blir jeg fornøyd når jeg ser en tjukkas. Så blir jeg litt sur når jeg ser en sylfide, stramt antrukket, med  MacBooken under armen, og med neonfargede joggesko. Alltid neonfargede joggesko.  Jeg vet at hun trener mye, og antagelig spiser hun gress. Jeg ser det på rompa hennes, og huden. Den gløder, nemlig. Huden altså.

Denne sylfiden gjør meg ille til mote. Jeg liker henne ikke noe særlig. Når jeg ser på henne føler jeg meg som en uformelig amøbe. Noe som flyter utover, og får folk til å æsje seg. Jeg tar stor plass, men ingen ser meg. Slik føles det i alle fall. Jeg har nemlig aldri følt meg så usynlig som når jeg var kjempe feit. Jo større jeg ble, jo mindre plass fikk jeg, egentlig. Eller gav jeg meg selv mindre plass…?

Når jeg ble slank og sprek, ble jeg snakket til på en annen måte. Jeg ble lagt merke til. Folk ville høre hva jeg sa. De stoppet opp og så meg inn i øynene, nikket og lyttet. En gang var jeg ute med en venninne. Hun traff en kamerat som jeg hadde truffet før. Jeg sa hei. Han kjente meg ikke igjen. Selv om vi hadde truffet hverandre flere ganger tidligere. Selv om jeg hadde snakket med ham, og han hadde vært med oss på kino. Han kjente meg ikke igjen, men han ville svært gjerne bli kjent med meg nå. Han ville veldig gjerne prate og spandere øl nå, som midjemålet mitt var redusert fra 120 centimeter til 75. Jeg fikk ikke en øl når jeg var feit. Ingen pils til purka.

Jeg forstår han, jo. Jeg gjør jo det. Men, likevel, ble denne fyren brått et symbol på hvor feil jeg følte meg som tjukkas.  Jeg mentalt korsfesta duden. Han hadde ikke tjangs. Han skulle blø for alle feitofobe folk der ute.  Og han er virkelig ingen fæl fyr. Han er en grei, renslig mann med jobb og kåk. Men det er vanskelig å bli sjarmert av en kjekkas som ikke kunne se meg for alt fettet.

Det kan jo også være sånn at det er jeg som reduserer meg selv til ingenting når jeg blir større. Det kan jo hende at det er jeg som gjør det. At det er jeg som gjemmer meg. Jeg vet ikke. Men jeg vet, at nå, når jeg er i ferd med å gå over i de tjukkes rekker igjen, føler jeg nesten en større skam enn når jag bare var stor. Skammen over å la kroppen min nok en gang bli en søppelplass. Hvordan kunne hun la det skje? Hun som hadde blitt så fin.

Det er vanskelig å forklare et menneske som aldri har vært overvektig hva det vil si å være overvektig. Overvekt dreier seg først og fremst ikke om mat. Det dreier seg om følelser og tanker. Det dreier seg om å ikke føle, eller føle altfor mye. Det dreier seg om å stappe og trykke og skyve. Det dreier seg om å vemmes, om å ta bort, og erstatte. Jeg vet ikke. Jeg forstår det ikke selv. Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor jeg er en tjukkas. Jeg er ikke bare tjukk i kroppen, jeg er tjukk i hue! Det ligger i hue! 

En gang, når jeg var slank, viste noen meg et bilde av meg som tykk. Og så lo vedkommende, og så lo de andre. Og så lo jeg. Selv om jeg egentlig ikke syntes det var morsomt.  For det var jo meg, jenta på det bildet. Det var jo hun som ikke ble lagt merke til, og som ikke fikk øl av kjekkasen med jobb og kåk. Det var hun vi satt og lo av. Og hun er jo meg. Nå har de sikkert sluttet å le, fordi jeg har begynt å bli feit igjen. Og det er jo stygt å le av feite folk, i alle fall mens de feite…

Feit

Kjære, NSB

Jeg liker å ta toget. Det er avslappende å sette seg ned, legge setet bakover, lese eller bare lukke øynene. Hvis jeg får sitteplass da. For det er ingen selvfølge. For meg tar det 1 time og 20 minutter inn til Oslo.

Ofte må jeg stå, eller sitte på de bittesmå klappsetene langs veggene, eller innenfor utgangsdørene. De er vonde å sitte på, svært smale og har du ekstra garnityr i stumpen, så sliter du. Hvis du er så heldig å havne borte ved utgangsdøren, er det mulighet for at du fryser i hjel i tillegg.

I mellomtiden får du bare prøve å unngå å få en tiss eller rompe i ansiktet. En mulighet er jo å reise deg opp. Da kan det hende du stifter bekjentskap med sidemannens armhule, eller at du blir kastet rundt omkring som en filledukke fordi du ikke har noe sted å holde deg fast.  

 

 

Når jeg skal hjem fra jobb, går jeg et kvarter ekstra for å ta toget fra Oslo S i stedet for National. Går jeg på på National kan jeg nemlig glemme å få meg et sete. Jeg er ikke et albue-menneske. Det er ofte de med spisse albuer og lite høflighet som får plass på toget. De som går på før folk kommer seg av, veit du. 

 

Men når jeg først får meg et sete, DA liker jeg så godt å kjøre tog. Jeg merker nesten ikke at jeg sitter på, det bare beveger seg raskt og stille fremover. Når det ikke står selvsagt. Enten fordi det er noe galt med strømnettet mellom Holmestrand og Drammen et sted. Ev mellom Drammen og Lysaker. Buss for tog, roper de. Så må jeg forte meg ut slik at ikke albuemenneskene tramper meg ned på vei til bussen.

 

Da er det bedre at det er strømnettet mellom Lysaker og National som kløner litt – for da kan jeg i alle fall hive meg på bussen inn til byen – sammen med de 1000 andre togpassasjerene som skal i samme retning.

 

Det undrer meg også at hvis jeg tar tog hjem på kvelden, la oss si 18.39, så har dere jammen meg klart å sette igjen den ene vogna, så da har vi bare en vogn å boltre oss i. Når vi for engangs skyld har mulighet til å sette oss ned etter en lang dag, så rapper dere den ene vogna. Og hva skjer da: Jo, albuemenneskene får de beste plassene og jeg må nøye meg med å ha et forplantingsutstyr i trynet helt til Drammen, for da begynner folk å gå av.  

 

Jeg tar også ofte tog på lørdager. Og for deg som ikke tar tog på lørdager. Unngå det om du kan, for det er da de jobber på jernbanen. Ja, det er lurt. Ja, jeg forstår det. Det hadde tatt seg ut om de hadde gjort det i en ukedag. Men vente må jeg, lell. Igjen.

 

kjære NSB: Jeg er lei. Jeg har forsvart dere så mange ganger, tenkt at dette kan jeg leve med. Dette går bra. Dere prøver så godt dere kan. Men vet dere hva: Jeg kan ikke forsvare dere mer, ei heller finne meg i det. Jeg kommer for sent på jobb. Jeg kommer for sent hjem til datteren min. Jeg kommer for sent punktum!!!

 

Jeg betaler mye penger for å ta toget. Jeg har ingen tid å miste, og jeg vil kunne sette meg ned. Jeg lurer på hvor mange timer jeg har brukt på å vente på dere. Det er uhøflig. Det er urimelig: Mot meg, mot arbeidsgiveren min, mot datteren min og mot alle de som må vente på meg, fordi toget står. Makan, sier jeg. MAKAN!!!

 

Kjære, NSB