Feit

Jeg har vært kjempefeit. Og så ble jeg veldig slank. Og nå er jeg blitt halvfeit. Jeg er livredd for å bli kjempefeit igjen. Jeg tenker på kroppen min ca 95 prosent av tiden. Jeg kan kjenne at lårene gnisser inntil hverandre og at når jeg ligger og ser på tv føler jeg at dobbelthaken ligger som et ekstra kronblad nedenfor den nedre delen av der ansiktet mitt egentlig slutter.

Når jeg går gjennom slottsparken til jobb og ser på alle menneskene rundt meg, blir jeg fornøyd når jeg ser en tjukkas. Så blir jeg litt sur når jeg ser en sylfide, stramt antrukket, med  MacBooken under armen, og med neonfargede joggesko. Alltid neonfargede joggesko.  Jeg vet at hun trener mye, og antagelig spiser hun gress. Jeg ser det på rompa hennes, og huden. Den gløder, nemlig. Huden altså.

Denne sylfiden gjør meg ille til mote. Jeg liker henne ikke noe særlig. Når jeg ser på henne føler jeg meg som en uformelig amøbe. Noe som flyter utover, og får folk til å æsje seg. Jeg tar stor plass, men ingen ser meg. Slik føles det i alle fall. Jeg har nemlig aldri følt meg så usynlig som når jeg var kjempe feit. Jo større jeg ble, jo mindre plass fikk jeg, egentlig. Eller gav jeg meg selv mindre plass…?

Når jeg ble slank og sprek, ble jeg snakket til på en annen måte. Jeg ble lagt merke til. Folk ville høre hva jeg sa. De stoppet opp og så meg inn i øynene, nikket og lyttet. En gang var jeg ute med en venninne. Hun traff en kamerat som jeg hadde truffet før. Jeg sa hei. Han kjente meg ikke igjen. Selv om vi hadde truffet hverandre flere ganger tidligere. Selv om jeg hadde snakket med ham, og han hadde vært med oss på kino. Han kjente meg ikke igjen, men han ville svært gjerne bli kjent med meg nå. Han ville veldig gjerne prate og spandere øl nå, som midjemålet mitt var redusert fra 120 centimeter til 75. Jeg fikk ikke en øl når jeg var feit. Ingen pils til purka.

Jeg forstår han, jo. Jeg gjør jo det. Men, likevel, ble denne fyren brått et symbol på hvor feil jeg følte meg som tjukkas.  Jeg mentalt korsfesta duden. Han hadde ikke tjangs. Han skulle blø for alle feitofobe folk der ute.  Og han er virkelig ingen fæl fyr. Han er en grei, renslig mann med jobb og kåk. Men det er vanskelig å bli sjarmert av en kjekkas som ikke kunne se meg for alt fettet.

Det kan jo også være sånn at det er jeg som reduserer meg selv til ingenting når jeg blir større. Det kan jo hende at det er jeg som gjør det. At det er jeg som gjemmer meg. Jeg vet ikke. Men jeg vet, at nå, når jeg er i ferd med å gå over i de tjukkes rekker igjen, føler jeg nesten en større skam enn når jag bare var stor. Skammen over å la kroppen min nok en gang bli en søppelplass. Hvordan kunne hun la det skje? Hun som hadde blitt så fin.

Det er vanskelig å forklare et menneske som aldri har vært overvektig hva det vil si å være overvektig. Overvekt dreier seg først og fremst ikke om mat. Det dreier seg om følelser og tanker. Det dreier seg om å ikke føle, eller føle altfor mye. Det dreier seg om å stappe og trykke og skyve. Det dreier seg om å vemmes, om å ta bort, og erstatte. Jeg vet ikke. Jeg forstår det ikke selv. Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor jeg er en tjukkas. Jeg er ikke bare tjukk i kroppen, jeg er tjukk i hue! Det ligger i hue! 

En gang, når jeg var slank, viste noen meg et bilde av meg som tykk. Og så lo vedkommende, og så lo de andre. Og så lo jeg. Selv om jeg egentlig ikke syntes det var morsomt.  For det var jo meg, jenta på det bildet. Det var jo hun som ikke ble lagt merke til, og som ikke fikk øl av kjekkasen med jobb og kåk. Det var hun vi satt og lo av. Og hun er jo meg. Nå har de sikkert sluttet å le, fordi jeg har begynt å bli feit igjen. Og det er jo stygt å le av feite folk, i alle fall mens de feite…

Advertisements
Feit

5 kommentarer om “Feit

  1. Du skriver så nydelig, Kari :-). Og om et alvorlig tema. For deg. Og for meg også, kjenner jeg. Jeg er veldig glad for at jeg kjenner deg. Du beriker livet mitt med tankene dine og med humoren din :-). Og mitt eneste ønske for deg er at du har det bra, med eller uten fedme. Som en god gestaltvenninne sa til meg like før eksamens helgen: jeg er glad i deg, uansett <3. Take care!

    Lik

    1. Jeg kjenner det kan være utfordrende å være sååå ærlig, men er lei av å late som. Tusen takk for tilbakemelding. Vil gjerne ha denne bloggen opp å gå, nemlig. Ha er god dag :-0)!!!

      Lik

  2. Slim☀️🎈 sier:

    💜 dette vil være et tema også når vi er 100 år og sitter i hver vår gyngestol på sykehjemmet 💜

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s