«Jeg gråt i alle fall ikke»

Hun hadde skrubbet opp stortåa si. En del av neglen var avrevet og hun gned de to solbrune hendene sine rundt såret, som for å døyve smerten. Hun klynket. Kroppen var urolig. Litt som om hun hadde små maur som kriblet på innsiden av huden. Det var så vondt. Hun ropte at de måtte skynde seg med plasteret. Pappa kom til. Mamma kom til. De trøstet og plasteret. Hun jamret seg, ble panisk når de kom bort i den blodige hudfilla. De ba henne om å roe seg ned. Hun gjorde så, men det gjorde så forferdelig vondt. Hun bet seg i leppa, bet og bet. En time senere var det fremdeles vondt. Hun virket litt medtatt, viser den plastra tåa si til de andre. Så får hun beskjed om å slutte å syte. Såååå ille var det vel ikke, vel?

Hun kikker ned, og sier lavt: Men jeg gråt i alle fall ikke…

 

 

Advertisements
«Jeg gråt i alle fall ikke»

En kommentar om “«Jeg gråt i alle fall ikke»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s