Nå kommer sommer`n

«Avkommet er nådeløs. Hun er nådeløs i sin beskrivelse av hva vi voksne gjør mot andre mennesker. Hun er nådeløs i sin beskrivelse av hvordan vi sier en ting, og gjør noe annet. Ikke slå, ikke vær slem, ikke steng noen utenfor. Inkluder og bry deg om.»

maiken husker

Vi er ute og kjører bil, Maiken og jeg. Det er tre og tyve grader, tidlig mai og jeg tenker: Nå kommer`n. Nå kommer sommer`n. Håndflatene kjennes såre etter å ha slengt meg ut i en lianelignende huske som henger i løvskogen nede ved Karljohansvern. Jeg kan fremdeles kjenne det harde dyttet i ryggen i det avkommet tar fart og skyver meg oppover og fremover, og jeg kan fremdeles høre latteren hennes da jeg fyker som ei kule mot den andre siden og skriker: Hjælp! Tissen min!

Da vi kjører gjennom Storgata og videre oppover, ser vi ei lita jentunge med gyllen hud og sorte krøller samlet i to musefletter. Jeg sier lavt:

-Pass deg for bilene nå, lille venn.

-Ja. Pass deg nå. Eller så kommer Sylvia og Siv og tar deg med tilbake dit du kommer fra!

Datteren min er nådeløs. Hun er nådeløs i sin beskrivelse av hva vi voksne gjør mot andre mennesker. Hun er nådeløs i sin beskrivelse av hvordan vi sier en ting, og gjør noe annet. Ikke slå, ikke vær slem, ikke steng noen utenfor. Inkluder og bry deg om.

Den lille jenta med de mørke krøllene er venninna hennes. Hun går på skolen hennes, i klassen hennes, hun bor i samme gate, de liker de samme tingene, de husker sammen på Karljohansvern og de kommer sikkert til å bli forelska i de samme guttene. Og når de drømmer om fremtiden, inkluderer de hverandre.

Maiken begynte i åttende klasse forrige høst. Da hun fortalte om sine nye venner, ble jeg nysgjerrig når hun nevnte et navn som åpenbart ikke var norsk.

-Åh, så hyggelig, sa jeg. Hvor kommer hun fra da?

-Aner ikke. Hun er hysterisk morsom.

De ser ikke farge. Eller religion. De ser kvalitetene, særegenhetene, de underlige små ting som gjør oss til de vi er. De kniser rundt i gangene og sammen hansker de opp med eplekjekke tiendeklassinger, og nåde den tullingen som prøver å fortelle dem hvor skapet skal stå. HA! Gir han seg ikke, vil han sannsynligvis ende opp inni det.

Det er frykten jeg frykter mest. Maiken og venninnen hennes frykter hverandre ikke. De er venner. De bryr seg om hverandre, og det er vanskeligere å såre vennen sin, enn et menneske du har en forestilling om hvordan er. Fremmedfrykten gjør det enklere å gjøre andre til en farlig masse. Jeg har mer tro på generasjonene etter oss – og jeg håper at vi ikke føkker det opp i mellomtiden.

Og jeg lurer på, de øyeblikkene, når vi ler høyt under sola som skyter gjennom grønne, friske løv, og jeg skriker lykkelig at jeg er livredd i det jeg suser opp mot himmelen: Hvor mange slike frie, bekymringsløse øyeblikk har du hvis du sitter på et mottak et sted, og ikke vet om du kan bli, eller hvor du må dra, eller om hvor lenge. Hvor mange drømmer våger du å drømme for den lille jenta di, når familien i naborommet plutselig ble hentet nattestid – og du aldri så dem igjen.

Er det ikke når vi slutter å føle tilhørighet, slutter å drømme, slutter å håpe, at mørket inni oss blir større? Jeg er redd for dette mørket. Trenger vi ikke å kunne glede oss til det som kommer. Trenger vi ikke å kjenne sola i hjertet og tenke at dette går bra. Så kanskje, en gang i fremtiden, kan den lille tulla høre moren rope av all sin kraft: Nå kommer`n, jenta mi! Nå kommer sommer`n!

 

 

 

Advertisements
Nå kommer sommer`n

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s