Bare på lat!

Hei, alle sammen. I dag skal vi skal være glade. Vi skal legge go`vilja til og riktig kjenne på hvor bra vi egentlig har det. Kast bort alle vonde tanker og bare smil til verden. Og hvis det faller seg naturlig så gi den som står ved siden av deg en ordentlig god klem. Positive tanker skaper positive folk!!! 

4

Vær glad, selv om  du egentlig ikke har det så bra. Selv om hodet ditt er fullt av vonde tanker. Selv om kroppen din lever sitt eget liv. Selv om du ikke klarer å henge med. Selv om du har kjærlighetssorg. Selv om du føler deg ensom, dust og helt ute. Selv om ingen i klassen prater til deg. Selv om du bærer på en hemmelighet som ingen aldri, aldri, aldri må få vite om.

Kjenner du det? Hvor godt det føles? Er det ikke skjønt med en GLA`-DAG, da?  Og enda bedre: Neste uke er det HEI-UKE! Da skal alle si hei til alle på skolen, kjente og ukjente. Hei! Hei! Hei! Og du: Vær litt mer GLAD i timen er du grei. Ha litt mer spirit! Kom igjen!!!

Vi er opptatt av at ungene våre skal ha det godt. Det er naturligvis en god tanke bak de initiativene som settes i gang: At alle elevene på skoler rundt omkring skal føle seg inkludert, verdsatt og sett, og at de skal syntes det er trivelig å være på skolen. Ikke noe galt med det. Tommel opp. Topp stemning.

Jeg stiller meg likevel undrende til tiltak som Gla-dag og Hei-uke og Gud-veit-hva. For hvordan føles det egentlig for gutten som alltid står alene i friminuttene eller jenta som enda har til gode å spise sammen med noen i kantina, når elever, som aldri har hilst på dem før, plutselig begynner å si hei. Hei-Hei! Selv om du vet så inderlig godt at de aldri hadde gjort det hvis de ikke måtte. 

Hvordan hadde jeg følt meg hvis jeg hadde visst at folk som aldri hadde giddi` å ofre meg et blikk, plutselig skulle begynne å hilse på meg, fordi noen hadde sagt at de skulle gjøre det. Snarere dum, enn inkludert, sett og verdsatt. For gutten vet så godt, at på mandag så står han alene i skolegården igjen, og jenta vet, at på mandag, vil hun spise lunsjen sin i ensomhet, i en stappfull kantine. 

Jeg snakket med en gutt før jul. Han er den stille typen, litt sjenert, vikende i blikket, men når han ser på meg føles det genuint. Klart. Det tar bare litt tid. Lærervikaren hadde rost ham for at han så jobbet fint i gruppa si. At han var snill og samarbeidsvillig og gjorde arbeidsoppgavene sine bra:

-Men du må bare være litt mer glaaa`, smilte læreren. Litt mer sånn YES! 

-Men jeg er jo ikke sånn, sa han til meg. Jeg er ikke alltid sånn YES-gla!

Nei. Han føler seg ikke sånn YES-glad, MEN han ER godhjerta, mild, og sjenerøs. Han er varsom og god med både dyr og mennesker. Ha hører på litt rar musikk, er flink å gjøre lekser og er ekstremt opptatt av rettferdighet. Ha bekymrer seg mye for verden, og han er litt redd for vann. Han har stjerner og planeter plastret i taket på soverommet sitt. Han plager ikke klassekameratene sine, og han har få, men veldig gode venner som han har det gøy sammen med, og som digger ham, fordi han er en veldig fin og morsom fyr. Han er hel tre, selv uten YES-faktor`n –  og burde vi som voksne fortelle ham noe annet? 

For hva vil det si å være glad? Betyr det at vi må glise fra øre til øre og le høyt. Er det de som hopper høyest, flekker tenner og forteller mest vitser som skårer høyest på Gla-skalaen.  Jeg syntes det er noe klamt med denne måten å skulle vise glede på. Noe «Hollywoodsk»! Påklistra. Intensjonen er sikkert god, men det er et syltynt og lite gjennomtenkt eksperiment, når vi skal lære ungene våre å late som. Å late som er en folkesykdom. Å late som tar gnisten fra enhver.

I disse dager, hvor så mange unge sliter – burde vi virkelig fortelle dem hva de skal føle? Hadde det ikke vært bedre å spurt dem hvordan de har det?

Hva med å innføre en Rett-fra-levra-dag? En dag hvor alle kan si, tegne, male, tegne og vise oss akkurat hva de har på hjertet. Med kun en regel: At hver og en bare kan snakke ut fra seg selv- ikke peke finger på andre. De kan til og med banne. Og rope, hvis de trenger det. Eller le- av ren og skjer glede!

I dag har jeg det helt jævli! Jeg er sint for jeg har krangla med den irriterende dustebroren min! Jeg kjeder meg så sykt Jeg vil flytte til pappa. Jeg skulle ønske noen ville snakke til meg. Jeg er redd fordi verden går til helvete. Jeg har det helt greit. Jeg er så stressa for tiden.Jeg føler ingenting. Jeg sover ikke om natta!! Jeg har det så sinnsykt fett!

Hvordan hadde det blitt tro? En dag hvor elevene kunne få vise hvordan de virkelig har det. Hva som rører seg inne i dem. Hva de tenker om seg selv, skolen og verden. For en utrolig måte å bygge broer på, å ta dem imot, bli kjent med dem. La de være akkurat som de er ­ ­- ikke fortelle dem hva de skal føle eller hvordan de skal være. Kan du forestille deg hva slags samtaler som kunne kommet ut av det? Hvilke oppdagelser som kunne åpenbart seg.

Jeg er ikke lærer. Jeg vet ikke hvordan det er å måtte be klassen sin dra på seg lissom-gliset , men jeg skulle vel tro at det ville vært bedre å vite hvordan de har det, på ordentlig. Komme under huden på dem, kjenne på tillit, i stedet for å be dem ta på seg en maske.

Jeg går ut i fra slike Gla-tiltak  sikkert er ment for å styrke moralen, få litt positivitet inn i hverdagen, kjenne på takknemlighet – alle tre er gode ting. Men det er jo ikke nødvendigvis sant, og for mange er det sikkert helt meningsløst, fordi de ikke opplever seg selv som glade akkurat da. Hvis de heller hadde blitt oppmuntra til å uttrykke det de virkelig opplever, så ville takknemligheten og gleden kommet av seg selv – på ekte.

Rød Isaksen har kommet med forslag om Livsmestringskurs for ungdom, for blant annet å håndtere stress. Sikkert en god tanke, bare ikke gjør det til et positivitetskurs. Ikke sett standarden for hva som er greit å si og føle. Introduksjon av meditasjon på skolen og samtalegrupper for barn og unge er et bra sted å begynne. Tiltak hvor de ikke trenger å late som.

Og for all del – begynn så tidlig så mulig. Og la det være genuint og ærlig, selv om det ikke alltid er så pent og korrekt. Da vil gutten i skolegården kanskje ha noen å henge med likevel og jenta i kantina slippe å spise lunsjen sin alene. For barn og unge som aksepterer seg selv akkurat som de er, har også lettere for å akseptere og inkludere andre. Da ville Gla-dager og Hei-uker og Hurra-meg-rundt-prosjekter ville vært en sagablott. DET ville vært en SANN glede – og det hadde ikke vært bare på lat.

Advertisements
Bare på lat!