Bare på lat!

Hei, alle sammen. I dag skal vi skal være glade. Vi skal legge go`vilja til og riktig kjenne på hvor bra vi egentlig har det. Kast bort alle vonde tanker og bare smil til verden. Og hvis det faller seg naturlig så gi den som står ved siden av deg en ordentlig god klem. Positive tanker skaper positive folk!!! 

4

Vær glad, selv om  du egentlig ikke har det så bra. Selv om hodet ditt er fullt av vonde tanker. Selv om kroppen din lever sitt eget liv. Selv om du ikke klarer å henge med. Selv om du har kjærlighetssorg. Selv om du føler deg ensom, dust og helt ute. Selv om ingen i klassen prater til deg. Selv om du bærer på en hemmelighet som ingen aldri, aldri, aldri må få vite om.

Kjenner du det? Hvor godt det føles? Er det ikke skjønt med en GLA`-DAG, da?  Og enda bedre: Neste uke er det HEI-UKE! Da skal alle si hei til alle på skolen, kjente og ukjente. Hei! Hei! Hei! Og du: Vær litt mer GLAD i timen er du grei. Ha litt mer spirit! Kom igjen!!!

Vi er opptatt av at ungene våre skal ha det godt. Det er naturligvis en god tanke bak de initiativene som settes i gang: At alle elevene på skoler rundt omkring skal føle seg inkludert, verdsatt og sett, og at de skal syntes det er trivelig å være på skolen. Ikke noe galt med det. Tommel opp. Topp stemning.

Jeg stiller meg likevel undrende til tiltak som Gla-dag og Hei-uke og Gud-veit-hva. For hvordan føles det egentlig for gutten som alltid står alene i friminuttene eller jenta som enda har til gode å spise sammen med noen i kantina, når elever, som aldri har hilst på dem før, plutselig begynner å si hei. Hei-Hei! Selv om du vet så inderlig godt at de aldri hadde gjort det hvis de ikke måtte. 

Hvordan hadde jeg følt meg hvis jeg hadde visst at folk som aldri hadde giddi` å ofre meg et blikk, plutselig skulle begynne å hilse på meg, fordi noen hadde sagt at de skulle gjøre det. Snarere dum, enn inkludert, sett og verdsatt. For gutten vet så godt, at på mandag så står han alene i skolegården igjen, og jenta vet, at på mandag, vil hun spise lunsjen sin i ensomhet, i en stappfull kantine. 

Jeg snakket med en gutt før jul. Han er den stille typen, litt sjenert, vikende i blikket, men når han ser på meg føles det genuint. Klart. Det tar bare litt tid. Lærervikaren hadde rost ham for at han så jobbet fint i gruppa si. At han var snill og samarbeidsvillig og gjorde arbeidsoppgavene sine bra:

-Men du må bare være litt mer glaaa`, smilte læreren. Litt mer sånn YES! 

-Men jeg er jo ikke sånn, sa han til meg. Jeg er ikke alltid sånn YES-gla!

Nei. Han føler seg ikke sånn YES-glad, MEN han ER godhjerta, mild, og sjenerøs. Han er varsom og god med både dyr og mennesker. Ha hører på litt rar musikk, er flink å gjøre lekser og er ekstremt opptatt av rettferdighet. Ha bekymrer seg mye for verden, og han er litt redd for vann. Han har stjerner og planeter plastret i taket på soverommet sitt. Han plager ikke klassekameratene sine, og han har få, men veldig gode venner som han har det gøy sammen med, og som digger ham, fordi han er en veldig fin og morsom fyr. Han er hel tre, selv uten YES-faktor`n –  og burde vi som voksne fortelle ham noe annet? 

For hva vil det si å være glad? Betyr det at vi må glise fra øre til øre og le høyt. Er det de som hopper høyest, flekker tenner og forteller mest vitser som skårer høyest på Gla-skalaen.  Jeg syntes det er noe klamt med denne måten å skulle vise glede på. Noe «Hollywoodsk»! Påklistra. Intensjonen er sikkert god, men det er et syltynt og lite gjennomtenkt eksperiment, når vi skal lære ungene våre å late som. Å late som er en folkesykdom. Å late som tar gnisten fra enhver.

I disse dager, hvor så mange unge sliter – burde vi virkelig fortelle dem hva de skal føle? Hadde det ikke vært bedre å spurt dem hvordan de har det?

Hva med å innføre en Rett-fra-levra-dag? En dag hvor alle kan si, tegne, male, tegne og vise oss akkurat hva de har på hjertet. Med kun en regel: At hver og en bare kan snakke ut fra seg selv- ikke peke finger på andre. De kan til og med banne. Og rope, hvis de trenger det. Eller le- av ren og skjer glede!

I dag har jeg det helt jævli! Jeg er sint for jeg har krangla med den irriterende dustebroren min! Jeg kjeder meg så sykt Jeg vil flytte til pappa. Jeg skulle ønske noen ville snakke til meg. Jeg er redd fordi verden går til helvete. Jeg har det helt greit. Jeg er så stressa for tiden.Jeg føler ingenting. Jeg sover ikke om natta!! Jeg har det så sinnsykt fett!

Hvordan hadde det blitt tro? En dag hvor elevene kunne få vise hvordan de virkelig har det. Hva som rører seg inne i dem. Hva de tenker om seg selv, skolen og verden. For en utrolig måte å bygge broer på, å ta dem imot, bli kjent med dem. La de være akkurat som de er ­ ­- ikke fortelle dem hva de skal føle eller hvordan de skal være. Kan du forestille deg hva slags samtaler som kunne kommet ut av det? Hvilke oppdagelser som kunne åpenbart seg.

Jeg er ikke lærer. Jeg vet ikke hvordan det er å måtte be klassen sin dra på seg lissom-gliset , men jeg skulle vel tro at det ville vært bedre å vite hvordan de har det, på ordentlig. Komme under huden på dem, kjenne på tillit, i stedet for å be dem ta på seg en maske.

Jeg går ut i fra slike Gla-tiltak  sikkert er ment for å styrke moralen, få litt positivitet inn i hverdagen, kjenne på takknemlighet – alle tre er gode ting. Men det er jo ikke nødvendigvis sant, og for mange er det sikkert helt meningsløst, fordi de ikke opplever seg selv som glade akkurat da. Hvis de heller hadde blitt oppmuntra til å uttrykke det de virkelig opplever, så ville takknemligheten og gleden kommet av seg selv – på ekte.

Rød Isaksen har kommet med forslag om Livsmestringskurs for ungdom, for blant annet å håndtere stress. Sikkert en god tanke, bare ikke gjør det til et positivitetskurs. Ikke sett standarden for hva som er greit å si og føle. Introduksjon av meditasjon på skolen og samtalegrupper for barn og unge er et bra sted å begynne. Tiltak hvor de ikke trenger å late som.

Og for all del – begynn så tidlig så mulig. Og la det være genuint og ærlig, selv om det ikke alltid er så pent og korrekt. Da vil gutten i skolegården kanskje ha noen å henge med likevel og jenta i kantina slippe å spise lunsjen sin alene. For barn og unge som aksepterer seg selv akkurat som de er, har også lettere for å akseptere og inkludere andre. Da ville Gla-dager og Hei-uker og Hurra-meg-rundt-prosjekter ville vært en sagablott. DET ville vært en SANN glede – og det hadde ikke vært bare på lat.

Advertisements
Bare på lat!

Nå kommer sommer`n

«Avkommet er nådeløs. Hun er nådeløs i sin beskrivelse av hva vi voksne gjør mot andre mennesker. Hun er nådeløs i sin beskrivelse av hvordan vi sier en ting, og gjør noe annet. Ikke slå, ikke vær slem, ikke steng noen utenfor. Inkluder og bry deg om.»

maiken husker

Vi er ute og kjører bil, Maiken og jeg. Det er tre og tyve grader, tidlig mai og jeg tenker: Nå kommer`n. Nå kommer sommer`n. Håndflatene kjennes såre etter å ha slengt meg ut i en lianelignende huske som henger i løvskogen nede ved Karljohansvern. Jeg kan fremdeles kjenne det harde dyttet i ryggen i det avkommet tar fart og skyver meg oppover og fremover, og jeg kan fremdeles høre latteren hennes da jeg fyker som ei kule mot den andre siden og skriker: Hjælp! Tissen min!

Da vi kjører gjennom Storgata og videre oppover, ser vi ei lita jentunge med gyllen hud og sorte krøller samlet i to musefletter. Jeg sier lavt:

-Pass deg for bilene nå, lille venn.

-Ja. Pass deg nå. Eller så kommer Sylvia og Siv og tar deg med tilbake dit du kommer fra!

Datteren min er nådeløs. Hun er nådeløs i sin beskrivelse av hva vi voksne gjør mot andre mennesker. Hun er nådeløs i sin beskrivelse av hvordan vi sier en ting, og gjør noe annet. Ikke slå, ikke vær slem, ikke steng noen utenfor. Inkluder og bry deg om.

Den lille jenta med de mørke krøllene er venninna hennes. Hun går på skolen hennes, i klassen hennes, hun bor i samme gate, de liker de samme tingene, de husker sammen på Karljohansvern og de kommer sikkert til å bli forelska i de samme guttene. Og når de drømmer om fremtiden, inkluderer de hverandre.

Maiken begynte i åttende klasse forrige høst. Da hun fortalte om sine nye venner, ble jeg nysgjerrig når hun nevnte et navn som åpenbart ikke var norsk.

-Åh, så hyggelig, sa jeg. Hvor kommer hun fra da?

-Aner ikke. Hun er hysterisk morsom.

De ser ikke farge. Eller religion. De ser kvalitetene, særegenhetene, de underlige små ting som gjør oss til de vi er. De kniser rundt i gangene og sammen hansker de opp med eplekjekke tiendeklassinger, og nåde den tullingen som prøver å fortelle dem hvor skapet skal stå. HA! Gir han seg ikke, vil han sannsynligvis ende opp inni det.

Det er frykten jeg frykter mest. Maiken og venninnen hennes frykter hverandre ikke. De er venner. De bryr seg om hverandre, og det er vanskeligere å såre vennen sin, enn et menneske du har en forestilling om hvordan er. Fremmedfrykten gjør det enklere å gjøre andre til en farlig masse. Jeg har mer tro på generasjonene etter oss – og jeg håper at vi ikke føkker det opp i mellomtiden.

Og jeg lurer på, de øyeblikkene, når vi ler høyt under sola som skyter gjennom grønne, friske løv, og jeg skriker lykkelig at jeg er livredd i det jeg suser opp mot himmelen: Hvor mange slike frie, bekymringsløse øyeblikk har du hvis du sitter på et mottak et sted, og ikke vet om du kan bli, eller hvor du må dra, eller om hvor lenge. Hvor mange drømmer våger du å drømme for den lille jenta di, når familien i naborommet plutselig ble hentet nattestid – og du aldri så dem igjen.

Er det ikke når vi slutter å føle tilhørighet, slutter å drømme, slutter å håpe, at mørket inni oss blir større? Jeg er redd for dette mørket. Trenger vi ikke å kunne glede oss til det som kommer. Trenger vi ikke å kjenne sola i hjertet og tenke at dette går bra. Så kanskje, en gang i fremtiden, kan den lille tulla høre moren rope av all sin kraft: Nå kommer`n, jenta mi! Nå kommer sommer`n!

 

 

 

Nå kommer sommer`n

Tusen takk, Ørjan Burøe

Jeg vil takke deg for et innsiktsfullt innlegg: http://www.orjanburoe.com/

Må si du satte på plass den dumme, ondskapsfulle mammaen du skrev om på bloggen din. Det var sannelig til pass for henne. Håper hun innså for en ubrukelig forelder hun er. Det vi bør gjøre er å unngå å vise «negative» følelser overfor barna våre. Du vet: Sånne følelser som gjør oss til mennesker, og ikke bare inkongruente skygger av oss selv. Håper hun skammer seg. Makan!!!

Jeg vil også uttrykke min takknemlighet overfor deg.

Jeg kjente nemlig også på skam når jeg leste innlegget ditt, Ørjan. For jeg også blir så eitrende sint på datteren min inn i mellom. Ja, noen ganger banner jeg til og med. Selv om jeg unnskylder meg etterpå og sier at jeg godt kunne gitt beskjed på annen måte. Da svarer hun som regel « det er greit, mamma. Vi kan alle bli sinna noen ganger.»

OG du, Ørjan. Jeg syntes ikke det er arrogant å fortelle fremmede hvor skapet skal stå, jeg. Det ligger mye kjærlighet i det. Den dumme mammaen burde være glad for at du bryr deg om henne og barnet hennes.

Jeg lover at jeg skal ta meg i akt fremover.

Virkelig. For sinne og irritasjon bør og skal legges lokk på. Og hvis i fremtiden, gud forby, mitt ulmende raseri er i ferd med å ødelegge mitt barns følelse av «selv» når vi er innom den sjuesjette jeansbutikken på en lørdag formiddag, så skal jeg ringe en venn. Eller bedre, kanskje jeg kan ringe deg? Du vet jo sikket hva som kreves i slik en stund?

For det hadde vel tatt seg ut om jeg i min vederstyggelighet ikke klarte å kontrollere meg og skrek til datteren min at nok er nok. Selv om jeg faktisk hadde fått meeeer en nok. For det er som du sier: Skriking hjelper ikke mot skriking. Og hvis jeg skriker til mitt stakkars barn i øyeblikkets hete, da kommer hun også til å begynne å bli en skriker, da?

og kanskje hun spontant begynner å utrykke følelsene sine som om det er det mest naturlige ting i verden. Herregud!!!

Jeg er ikke som den dumme mammaen i butikken, i alle fall. Hun som nesten drepte barnet sitt ved å skrike til det. Jeg hører på deg, jeg Ørjan. Jeg gjenkjenner nemlig visdom når jeg opplever den. And you`re IT, man!

Og du…ta ingen notis av skrikekoret i kommentarfeltet ditt. Hadde de hatt vett, hadde de visst å legge lokk på seg, de også.

Forresten! Har du noen gang tenkt på å utgi en liten guide til foreldre som traumatiserer barn med menneskeligheten sin? Bare en tanke. Ha det godt og tusen takk for hjelpen :-0)!!!

Koz Kari

Tusen takk, Ørjan Burøe

Det handler om meg

Jeg heter frøken Fryd. Og jeg vil at barna deres skal vokse. Virkelig vokse. Finne sitt innerste potensial. Jeg vil løfte dem så høyt de bare kan, helt opp til stjernene. Opp og frem. Jeg vil få frem det beste i barna deres. Jeg vil hente dem ut av deres ordinære sorte hull og slippe dem ut på livets lyse scene. De skal få føle varmen fra publikums unisone hjertebank.

For det er i sannhet vidunderlig å ha alles øyne rettet mot seg. Å se alle de anerkjennende blikk der ute i salen se bare på oss. Å bli beundret av mennesker jeg kjenner, og ikke kjenner. Derfor trekker jeg de som ikke tør, ikke vil, ut av kroken, og frem i lyset. Slik at de kan skinne. Slik at de kan vokse seg ut av skyhetens skall –  så de kan bli noe de ikke er. Noe bedre. Noe større. Noen som blir lagt merke til.

Og bak disse skye sjeler, som riktignok ikke har sovet så godt når det har stått på som verst,  og som kanskje ikke ville noe annet enn å bli omfavnet og akseptert som de sjenerte barna de er, bak der står jeg, og skinner, og neier dypt i det jeg hører trampeklappen og kjenner det rungende, tilfredse brølet fra mitt eget ego.

For det er ingen som kan selge en forestilling som meg…og meg…og meg… Det handler om meg.

Det handler om meg