Tusen takk, Ørjan Burøe

Jeg vil takke deg for et innsiktsfullt innlegg: http://www.orjanburoe.com/

Må si du satte på plass den dumme, ondskapsfulle mammaen du skrev om på bloggen din. Det var sannelig til pass for henne. Håper hun innså for en ubrukelig forelder hun er. Det vi bør gjøre er å unngå å vise «negative» følelser overfor barna våre. Du vet: Sånne følelser som gjør oss til mennesker, og ikke bare inkongruente skygger av oss selv. Håper hun skammer seg. Makan!!!

Jeg vil også uttrykke min takknemlighet overfor deg.

Jeg kjente nemlig også på skam når jeg leste innlegget ditt, Ørjan. For jeg også blir så eitrende sint på datteren min inn i mellom. Ja, noen ganger banner jeg til og med. Selv om jeg unnskylder meg etterpå og sier at jeg godt kunne gitt beskjed på annen måte. Da svarer hun som regel « det er greit, mamma. Vi kan alle bli sinna noen ganger.»

OG du, Ørjan. Jeg syntes ikke det er arrogant å fortelle fremmede hvor skapet skal stå, jeg. Det ligger mye kjærlighet i det. Den dumme mammaen burde være glad for at du bryr deg om henne og barnet hennes.

Jeg lover at jeg skal ta meg i akt fremover.

Virkelig. For sinne og irritasjon bør og skal legges lokk på. Og hvis i fremtiden, gud forby, mitt ulmende raseri er i ferd med å ødelegge mitt barns følelse av «selv» når vi er innom den sjuesjette jeansbutikken på en lørdag formiddag, så skal jeg ringe en venn. Eller bedre, kanskje jeg kan ringe deg? Du vet jo sikket hva som kreves i slik en stund?

For det hadde vel tatt seg ut om jeg i min vederstyggelighet ikke klarte å kontrollere meg og skrek til datteren min at nok er nok. Selv om jeg faktisk hadde fått meeeer en nok. For det er som du sier: Skriking hjelper ikke mot skriking. Og hvis jeg skriker til mitt stakkars barn i øyeblikkets hete, da kommer hun også til å begynne å bli en skriker, da?

og kanskje hun spontant begynner å utrykke følelsene sine som om det er det mest naturlige ting i verden. Herregud!!!

Jeg er ikke som den dumme mammaen i butikken, i alle fall. Hun som nesten drepte barnet sitt ved å skrike til det. Jeg hører på deg, jeg Ørjan. Jeg gjenkjenner nemlig visdom når jeg opplever den. And you`re IT, man!

Og du…ta ingen notis av skrikekoret i kommentarfeltet ditt. Hadde de hatt vett, hadde de visst å legge lokk på seg, de også.

Forresten! Har du noen gang tenkt på å utgi en liten guide til foreldre som traumatiserer barn med menneskeligheten sin? Bare en tanke. Ha det godt og tusen takk for hjelpen :-0)!!!

Koz Kari

Advertisements
Tusen takk, Ørjan Burøe

Man kan ikke være inne når det er sol ute

-Næææmen, sitter du inne i detta været, du da? Bebreidelsen er ikke til å komme fra. Det lille syrlige stikket som får deg til bøye hodet og begynne å unnskylde den tarvelige handlingen med hodeverk og menssmerter. Det er vanskelig å få noen på gli når du velger å være inne, når skyene flyter hvert til sitt og slipper frem strålene fra solsystemets største stjerne. Da er de fleste unnskyldninger fattige.

Her til lands er det en nemlig en uskreven regel som sier at man ikke kan være inne når det er go`vær.

Det å si at du vil være inne når det er sol ute, er nesten det samme som å si at du heller vil gnage av deg din egen fot fremfor å motta fotmassasje. Folk tror det er noe galt med deg.  Sånn helt seriøst.

Det er bare snålinger som holder seg inne i fin-været, serr`u. Snålinger og vampyrer.

En kammerat av meg hadde jobbet 14-timers dager fem, seks dager i uka i de siste månedene. Ansiktet var dratt, øynene tomme (mellom oss: Han minnet om en krysning av Gollum og Dølle).  OG, han takket nei til en sjette øl (det skjer bare IKKE). Med skjelvende underleppe, så han på meg over bordet med røde, tørre øyne og peip svakt:

– Jeg håper det regner i morgen for da kan jeg ligge inne på sofaen og  lese bok og sove!

Hæ? HÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ??!! Nå vi snakker  introjekter…

-Du ingenting, sa gestaltterapistudent Frantzen, og så ham inn i øynene.  Du kan være inne! DU har et valg!!!

Jeg fikk et flatt, resignert halvsmil i retur. Og det gikk opp for meg: Mannen er slått. Han tror på at det ikke går an å være inne når sola skinner. OG han er ikke alene. Jeg tør påstå at denne livsløgnen er så indoktrinert i den norske folkesjela at den har blitt en universal sannhet!  Riktignok like sann som at jorda er flat og at jordbær egentlig er testikler fra beltedyr, men lell. Blir en løgn fortalt mange nok ganger blir det jo helt, helt, sant.

MEN, så må vi ikke glemme at av helsemessige årsaker er det bra å være ute i sola da.  For den øker  jo testosteronnivået i kroppen …hvilket betyr mye mer…glede…og energi…i tissen. Og det er ingen løgn.

Man kan ikke være inne når det er sol ute

Skammen på terrassen

Det er juli. Og jeg har to juletrær stående på terrassen min. Et fra i fjor og et fra forrige fjor. Begge er nå rustne i fargen, og de har tusenvis av sylskarpe barnåler som står ut fra alle grenene. Utmerkede torturredskaper, altså.  Vanskjøtsel og pur latskap gjør det med ei edelgran. Oppe på balkongen min ligger det en rosa sakkosekk og to store gulvtepper. Der har de ligget siden i fjor sommer, i regn og snø. Makan!

Gjør det meg lat? Er det late personer som lar edelgrana møte en stille død på terrassen, mens snøen tiner og vårsola gjør kveldene lysere, og den eldre grana etter hvert får selskap av en yngre? Og er man en lathans om julestjerna fremdeles henger oppe i juli, SELV om den er svært utradisjonell og kan tas for å være helt vanlig vindusdekor? Kom nemlig til å tenke på at jeg har glemt den også…

Det er en grunn til at jeg ikke henger opp flagg på røde dager. Jeg kunne fint ha flagga, altså –  men jeg er redd det hadde blitt til evig tid. Det kan bli bøter av slikt. Kanskje jeg hadde fått et skjellsnavn på grunn av merkbart rot og latskap , som Frantzse-førkja, Fille-Frantzen eller Kloakk-Kari. Jeg kunne fint båret et tilnavn, jeg.  Det er verre med avkommet. Kjipt når morra di blir kalt for Grise-Frantzen.

Jeg er en rotebøtte. Det er min hemsko. Men det betyr ikke at jeg ikke rydder. Jeg rydder og rydder, men det blir liksom aldri noe orden, likevel. Min mamma og min søster har begge et slikt praktisk ordens-gen. Jeg har det ikke. Så når andre bruker en time på å rydde over leiligheten bruker jeg to og en halv, og det ser fremdeles ikke spesielt ryddig ut. Og da er det vel ikke så rart at jeg ikke orker å begynne å slåss med de knusktørre, en gang så edle, taggete torturvåpnene utenfor verandadøren? Eller kjøre de store 100-kilos våte gulvteppene på dynga? Og de julestjernene kan fint bare henge, for det blir vel jul i år au?

Ser vi bort i fra skammen på terrassen, sakkosakken på balkongen, og rotet i klesskapet, er jeg både renslig og snill. Jeg deltar på foreldremøter, lager middag, dusjer jevnlig og skifter truse hver dag ( når jeg har på meg truser, da. Grrrrrrr).  Men lat, det er jeg ikke.

Jeg gjør mye, jeg – ikke av det jeg BURDE, kanskje – men av det jeg har lyst til!

Livet blir så mye triveligere, da.

 

Skammen på terrassen

Seigmenn suger?

Jeg var på Vervensfestivalen i Horten i helgen. OG jeg likte det. Det sugde ikke i det hele tatt. Jeg så også på Seigmenn, og de sugde heller ikke. Tvert i mot. Seigmenn fikk Kari til å smile, synge, lytte og nesten grine bittelitt.  Men det var noen som skrev det på Face, at seigmenn sugde. Og da lurer jeg på om vi har hørt det samme…

Fotografi: Maria Celine Torsdottir Lunde
Fotografi: Maria Celine Torsdottir Lunde

…så til deg som sa at Seigmenn sugde:

Var det den grusomme stemmen til vokalisten som gjorde at du heiv ut av deg et slikt lite flatterende adjektiv?  Måten den sprakk på hele tiden? Eller var det de helt talentløse musikerne som gav absolutt alt. Det er sikkert de du mener, ikke sant?

Eller var det det ynkelige, råkjedelige sceneshowet du tenkte på? Du veit, den dødskjipe vokalisten som klarte å få meg til å SE musikken også, kjenne den inni kroppen min. Jeg vet ikke hva du så eller hørte, men de jeg så og hørte, og opplevde – stoppet tiden for en liten stund.  De gav meg en pakke full av varme hjerteslag, stjernelys, heftig melankoli, gåsehud og litt triste tekster som egentlig handler om å være snill. Akkurat som et magisk eventyr, bare at det var helt sant.

Var det det du mente, kanskje?  Eller var det den respektfulle, ydmyke måten å møte publikummet sitt på som sugde?   

Sånn på tampen drister jeg meg til å hive ut en bold påstand: «De som er kjappe med å si at andre suger, har antageligvis til gode å skape magiske øyeblikk på egenhånd. «

Jeg vil takke, jeg, for en fantastisk opplevelse på tampen av freddan, og begynnelsen av sommeren. Den næret sjelen min. Jeg gikk hjem med bomull under føttene og sovna med stjerner i hodet. Magi gjør det med deg, nemlig! Og magi suger ikke.

 

Takk, Seigmenn!

Seigmenn suger?

Det handler om meg

Jeg heter frøken Fryd. Og jeg vil at barna deres skal vokse. Virkelig vokse. Finne sitt innerste potensial. Jeg vil løfte dem så høyt de bare kan, helt opp til stjernene. Opp og frem. Jeg vil få frem det beste i barna deres. Jeg vil hente dem ut av deres ordinære sorte hull og slippe dem ut på livets lyse scene. De skal få føle varmen fra publikums unisone hjertebank.

For det er i sannhet vidunderlig å ha alles øyne rettet mot seg. Å se alle de anerkjennende blikk der ute i salen se bare på oss. Å bli beundret av mennesker jeg kjenner, og ikke kjenner. Derfor trekker jeg de som ikke tør, ikke vil, ut av kroken, og frem i lyset. Slik at de kan skinne. Slik at de kan vokse seg ut av skyhetens skall –  så de kan bli noe de ikke er. Noe bedre. Noe større. Noen som blir lagt merke til.

Og bak disse skye sjeler, som riktignok ikke har sovet så godt når det har stått på som verst,  og som kanskje ikke ville noe annet enn å bli omfavnet og akseptert som de sjenerte barna de er, bak der står jeg, og skinner, og neier dypt i det jeg hører trampeklappen og kjenner det rungende, tilfredse brølet fra mitt eget ego.

For det er ingen som kan selge en forestilling som meg…og meg…og meg… Det handler om meg.

Det handler om meg

Hvorfor introjekt ?

Er det visse ting du bare må eller burde gjøre?

Som å gå i en bursdag du egentlig ikke vil gå i. Fordi du heller vil ligge på sofaen, halvnaken med fett hår, å spise potetgull og drikke et par kalde øl (Du burde forresten ikke drikke øl, du blir feit og barna dine kan dø av traumer).

Eller føler du at du burde ligge med partneren din i kveld? Selv om du ikke orker… men vedkommende er jo både snill og renslig, og fortjener et ligg tross alt, så du burde egentlig la`n komme til, lell. Med det forbehold at paradisets hule har tørka inn, naturligvis – men det burde vel han strengt tatt han fikse.

Burde du vært på trening? Spille Ludo med avkommet? Unngå å klippe plenen på en søndag? Ta inn flagget før åtte? Lage sunne, gode matpakker til avkomma? Eller til deg selv, kanskje? Burde du skjerpe deg litt rett og slett ?

VELKOMMEN TIL INTROJEKTHELVETE!  Et velkjent fenomen for de fleste flinke piker, tøffe, sterke menn og snille, stille barn.

Ordene , burde og ikke kommer ofte sammen med introjekter. Introjekter er det vi i gestaltteorien kaller for en kontaktform, og vi er alltid i kontakt. Selv om vi ikke ser på hverandre, ikke tar på hverandre og bare stirrer ut i luften, så er vi i kontakt. Vi har bare ulike måter å være i kontakt på.

Introjeksjon betyr å svelge helt det vi får servert. Vi hverken tygger eller smaker, vi bare svelger. Omtrent som ei gås på en gåsefarm: Opp med gapet, lille venn, så trøkker vi deg full av det som gjør deg til ei feit og spiselig gås. Akkurat sånn vi vil ha deg. Sånn som vi gjør med barna våre, egentlig.  Du må være snill. Du må ikke slå. Du må være flink på skolen, og du må klemme på gamle tanter du ikke egentlig kjenner, for ellers blir de lei seg…

Det er ofte mye introjeksjon forbundet med stress. Når alle må`er og burde`r blir så tunge på skuldrene dine at du knekker i beina under vekten. Når behovene dine blir ofret for alle krav. Da kan det være tøft å være menneske.

Det er da mange kommer i terapi. Fordi de rett og slett ikke kan forstå hvorfor de er så slitne. Introjektet er en liten luring serr`u. Vanskelig å få øye på hvis du ikke er klar over at han/hun er der (begrepet han/hun kan være et introjekt i denne sammenheng. Det ville vært mest naturlig for meg å si HAN, men jeg gjør ikke det fordi det er diskriminering, og det driver vi jo ikke med).

Men, og dette er viktig: Introjeksjon er også nødvendig for oss. Livsnødvendig, faktisk! Slik er det med alle kontaktformer. De kan være både hensiktsmessige og uhensiktsmessige. Det å være høflig, takke for maten, ikke stjele og slå, og ikke bli dritings der det er barn, er introjekter. Vi trenger dem for at samfunnet vårt skal funke og for at vi skal kunne å omgåes hverandre på en sivilisert måte.

Ordet introjekthelvete har jeg funnet på helt selv. Det er fordi jeg er så flink pike.  Og så er det fordi jeg vet hvor mye angst, stress og søvnløse netter alle disse utygde introjektene har «skylda» for. I gestaltterapi tygger vi nemlig på disse introjektene sammen. Kjenner etter om vi vil ha dem. Jeg har tygd så jævlig mye! For eksempel har jeg tygd på dette med banning. For vi må vel ikke banne, må vi vel? Det tyder på begrenset IQ, og et fattig vokabular, må skjønne. FØKK DET! Jeg VIL banne. Jeg har stor glede av det. Faen, faen, faen!!!

Derfor heter bloggen min Introjekt – fordi jeg ingen ting. OG det er så inn i helvete deilig.

Have a swell day! I`m gonna!

Hvorfor introjekt ?

Feit

Jeg har vært kjempefeit. Og så ble jeg veldig slank. Og nå er jeg blitt halvfeit. Jeg er livredd for å bli kjempefeit igjen. Jeg tenker på kroppen min ca 95 prosent av tiden. Jeg kan kjenne at lårene gnisser inntil hverandre og at når jeg ligger og ser på tv føler jeg at dobbelthaken ligger som et ekstra kronblad nedenfor den nedre delen av der ansiktet mitt egentlig slutter.

Når jeg går gjennom slottsparken til jobb og ser på alle menneskene rundt meg, blir jeg fornøyd når jeg ser en tjukkas. Så blir jeg litt sur når jeg ser en sylfide, stramt antrukket, med  MacBooken under armen, og med neonfargede joggesko. Alltid neonfargede joggesko.  Jeg vet at hun trener mye, og antagelig spiser hun gress. Jeg ser det på rompa hennes, og huden. Den gløder, nemlig. Huden altså.

Denne sylfiden gjør meg ille til mote. Jeg liker henne ikke noe særlig. Når jeg ser på henne føler jeg meg som en uformelig amøbe. Noe som flyter utover, og får folk til å æsje seg. Jeg tar stor plass, men ingen ser meg. Slik føles det i alle fall. Jeg har nemlig aldri følt meg så usynlig som når jeg var kjempe feit. Jo større jeg ble, jo mindre plass fikk jeg, egentlig. Eller gav jeg meg selv mindre plass…?

Når jeg ble slank og sprek, ble jeg snakket til på en annen måte. Jeg ble lagt merke til. Folk ville høre hva jeg sa. De stoppet opp og så meg inn i øynene, nikket og lyttet. En gang var jeg ute med en venninne. Hun traff en kamerat som jeg hadde truffet før. Jeg sa hei. Han kjente meg ikke igjen. Selv om vi hadde truffet hverandre flere ganger tidligere. Selv om jeg hadde snakket med ham, og han hadde vært med oss på kino. Han kjente meg ikke igjen, men han ville svært gjerne bli kjent med meg nå. Han ville veldig gjerne prate og spandere øl nå, som midjemålet mitt var redusert fra 120 centimeter til 75. Jeg fikk ikke en øl når jeg var feit. Ingen pils til purka.

Jeg forstår han, jo. Jeg gjør jo det. Men, likevel, ble denne fyren brått et symbol på hvor feil jeg følte meg som tjukkas.  Jeg mentalt korsfesta duden. Han hadde ikke tjangs. Han skulle blø for alle feitofobe folk der ute.  Og han er virkelig ingen fæl fyr. Han er en grei, renslig mann med jobb og kåk. Men det er vanskelig å bli sjarmert av en kjekkas som ikke kunne se meg for alt fettet.

Det kan jo også være sånn at det er jeg som reduserer meg selv til ingenting når jeg blir større. Det kan jo hende at det er jeg som gjør det. At det er jeg som gjemmer meg. Jeg vet ikke. Men jeg vet, at nå, når jeg er i ferd med å gå over i de tjukkes rekker igjen, føler jeg nesten en større skam enn når jag bare var stor. Skammen over å la kroppen min nok en gang bli en søppelplass. Hvordan kunne hun la det skje? Hun som hadde blitt så fin.

Det er vanskelig å forklare et menneske som aldri har vært overvektig hva det vil si å være overvektig. Overvekt dreier seg først og fremst ikke om mat. Det dreier seg om følelser og tanker. Det dreier seg om å ikke føle, eller føle altfor mye. Det dreier seg om å stappe og trykke og skyve. Det dreier seg om å vemmes, om å ta bort, og erstatte. Jeg vet ikke. Jeg forstår det ikke selv. Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor jeg er en tjukkas. Jeg er ikke bare tjukk i kroppen, jeg er tjukk i hue! Det ligger i hue! 

En gang, når jeg var slank, viste noen meg et bilde av meg som tykk. Og så lo vedkommende, og så lo de andre. Og så lo jeg. Selv om jeg egentlig ikke syntes det var morsomt.  For det var jo meg, jenta på det bildet. Det var jo hun som ikke ble lagt merke til, og som ikke fikk øl av kjekkasen med jobb og kåk. Det var hun vi satt og lo av. Og hun er jo meg. Nå har de sikkert sluttet å le, fordi jeg har begynt å bli feit igjen. Og det er jo stygt å le av feite folk, i alle fall mens de feite…

Feit