Tusen takk, Ørjan Burøe

Jeg vil takke deg for et innsiktsfullt innlegg: http://www.orjanburoe.com/

Må si du satte på plass den dumme, ondskapsfulle mammaen du skrev om på bloggen din. Det var sannelig til pass for henne. Håper hun innså for en ubrukelig forelder hun er. Det vi bør gjøre er å unngå å vise «negative» følelser overfor barna våre. Du vet: Sånne følelser som gjør oss til mennesker, og ikke bare inkongruente skygger av oss selv. Håper hun skammer seg. Makan!!!

Jeg vil også uttrykke min takknemlighet overfor deg.

Jeg kjente nemlig også på skam når jeg leste innlegget ditt, Ørjan. For jeg også blir så eitrende sint på datteren min inn i mellom. Ja, noen ganger banner jeg til og med. Selv om jeg unnskylder meg etterpå og sier at jeg godt kunne gitt beskjed på annen måte. Da svarer hun som regel « det er greit, mamma. Vi kan alle bli sinna noen ganger.»

OG du, Ørjan. Jeg syntes ikke det er arrogant å fortelle fremmede hvor skapet skal stå, jeg. Det ligger mye kjærlighet i det. Den dumme mammaen burde være glad for at du bryr deg om henne og barnet hennes.

Jeg lover at jeg skal ta meg i akt fremover.

Virkelig. For sinne og irritasjon bør og skal legges lokk på. Og hvis i fremtiden, gud forby, mitt ulmende raseri er i ferd med å ødelegge mitt barns følelse av «selv» når vi er innom den sjuesjette jeansbutikken på en lørdag formiddag, så skal jeg ringe en venn. Eller bedre, kanskje jeg kan ringe deg? Du vet jo sikket hva som kreves i slik en stund?

For det hadde vel tatt seg ut om jeg i min vederstyggelighet ikke klarte å kontrollere meg og skrek til datteren min at nok er nok. Selv om jeg faktisk hadde fått meeeer en nok. For det er som du sier: Skriking hjelper ikke mot skriking. Og hvis jeg skriker til mitt stakkars barn i øyeblikkets hete, da kommer hun også til å begynne å bli en skriker, da?

og kanskje hun spontant begynner å utrykke følelsene sine som om det er det mest naturlige ting i verden. Herregud!!!

Jeg er ikke som den dumme mammaen i butikken, i alle fall. Hun som nesten drepte barnet sitt ved å skrike til det. Jeg hører på deg, jeg Ørjan. Jeg gjenkjenner nemlig visdom når jeg opplever den. And you`re IT, man!

Og du…ta ingen notis av skrikekoret i kommentarfeltet ditt. Hadde de hatt vett, hadde de visst å legge lokk på seg, de også.

Forresten! Har du noen gang tenkt på å utgi en liten guide til foreldre som traumatiserer barn med menneskeligheten sin? Bare en tanke. Ha det godt og tusen takk for hjelpen :-0)!!!

Koz Kari

Advertisements
Tusen takk, Ørjan Burøe

Hvorfor introjekt ?

Er det visse ting du bare må eller burde gjøre?

Som å gå i en bursdag du egentlig ikke vil gå i. Fordi du heller vil ligge på sofaen, halvnaken med fett hår, å spise potetgull og drikke et par kalde øl (Du burde forresten ikke drikke øl, du blir feit og barna dine kan dø av traumer).

Eller føler du at du burde ligge med partneren din i kveld? Selv om du ikke orker… men vedkommende er jo både snill og renslig, og fortjener et ligg tross alt, så du burde egentlig la`n komme til, lell. Med det forbehold at paradisets hule har tørka inn, naturligvis – men det burde vel han strengt tatt han fikse.

Burde du vært på trening? Spille Ludo med avkommet? Unngå å klippe plenen på en søndag? Ta inn flagget før åtte? Lage sunne, gode matpakker til avkomma? Eller til deg selv, kanskje? Burde du skjerpe deg litt rett og slett ?

VELKOMMEN TIL INTROJEKTHELVETE!  Et velkjent fenomen for de fleste flinke piker, tøffe, sterke menn og snille, stille barn.

Ordene , burde og ikke kommer ofte sammen med introjekter. Introjekter er det vi i gestaltteorien kaller for en kontaktform, og vi er alltid i kontakt. Selv om vi ikke ser på hverandre, ikke tar på hverandre og bare stirrer ut i luften, så er vi i kontakt. Vi har bare ulike måter å være i kontakt på.

Introjeksjon betyr å svelge helt det vi får servert. Vi hverken tygger eller smaker, vi bare svelger. Omtrent som ei gås på en gåsefarm: Opp med gapet, lille venn, så trøkker vi deg full av det som gjør deg til ei feit og spiselig gås. Akkurat sånn vi vil ha deg. Sånn som vi gjør med barna våre, egentlig.  Du må være snill. Du må ikke slå. Du må være flink på skolen, og du må klemme på gamle tanter du ikke egentlig kjenner, for ellers blir de lei seg…

Det er ofte mye introjeksjon forbundet med stress. Når alle må`er og burde`r blir så tunge på skuldrene dine at du knekker i beina under vekten. Når behovene dine blir ofret for alle krav. Da kan det være tøft å være menneske.

Det er da mange kommer i terapi. Fordi de rett og slett ikke kan forstå hvorfor de er så slitne. Introjektet er en liten luring serr`u. Vanskelig å få øye på hvis du ikke er klar over at han/hun er der (begrepet han/hun kan være et introjekt i denne sammenheng. Det ville vært mest naturlig for meg å si HAN, men jeg gjør ikke det fordi det er diskriminering, og det driver vi jo ikke med).

Men, og dette er viktig: Introjeksjon er også nødvendig for oss. Livsnødvendig, faktisk! Slik er det med alle kontaktformer. De kan være både hensiktsmessige og uhensiktsmessige. Det å være høflig, takke for maten, ikke stjele og slå, og ikke bli dritings der det er barn, er introjekter. Vi trenger dem for at samfunnet vårt skal funke og for at vi skal kunne å omgåes hverandre på en sivilisert måte.

Ordet introjekthelvete har jeg funnet på helt selv. Det er fordi jeg er så flink pike.  Og så er det fordi jeg vet hvor mye angst, stress og søvnløse netter alle disse utygde introjektene har «skylda» for. I gestaltterapi tygger vi nemlig på disse introjektene sammen. Kjenner etter om vi vil ha dem. Jeg har tygd så jævlig mye! For eksempel har jeg tygd på dette med banning. For vi må vel ikke banne, må vi vel? Det tyder på begrenset IQ, og et fattig vokabular, må skjønne. FØKK DET! Jeg VIL banne. Jeg har stor glede av det. Faen, faen, faen!!!

Derfor heter bloggen min Introjekt – fordi jeg ingen ting. OG det er så inn i helvete deilig.

Have a swell day! I`m gonna!

Hvorfor introjekt ?